|
||||||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||||||
 |
"A Field Guide to the Birds of Peru"; James F. Clements & Noam Shany 2001. En svært viktig felthåndbok som dessverre skuffer. Alle arter er illustrert men kvaliteten på plansjene varierer fra ypperlig til ekstremt dårlig. Dessuten er det stort sett kun hanner som er illustrert. Boken har kortfattet og lite informativ tekst og mangler utbredelseskart. |
|
|
|||
|
1: 2: 3: 4: 5: 6: 7: 8: 9: 10: 11: 12: 13: 14: 15: 16: |
Santa Eulalia
Valley Marcopomacocha Cuzco Machu Picchu Eco Amazonia Explorer's Inn Tambopata Research Centre Huacarpay Lake Manu Road; Pilcopata & Cock-of-the-Rock Lodge Amazonia Lodge Pantiacolla Lodge Abra Malaga Lomas de Lachay Pelagic Pantanos de Villa Cañete Valley |
||
Reisen dag for dag:
Torsdag 29. august
Reisedag fra Oslo og
Stavanger vía Amsterdam og Aruba til Lima. Vi fløy med KLM og
mellomlandingen på Aruba ga oss noen tropespottefugler (Tropical Mockingbird) på
flyplassen der. Ankomst Lima om kvelden. Her ble vi møtt av vår
første guide, Eduardo, og transportert til hotellet Los Artes.
Fredag 30.
august
Tidlig avreise mot Santa
Eulalia Valley. Litt yr i luften. Spenningen steg etter hvert som
dagslyset tok over for mørket. Veien oppover dalen var smal, humpete
og svingete men likevel helt OK. Noen korte stopp ga oss de første
artene. Først oppe ved en bro over et juv kom de første virkelig
interessante artene. Den viktigste var den endemiske
storinkafinken (Great Inca Finch) som vi fant etter en del leting.
Veien over juvet førte opp til en sidedal vi gjennomsøkte resten av dagen. Litt mer
vegetasjon her og litt oppdyrket mark. Hoveddalen var svært tørr, noe
som er typisk for vestsiden av Andesfjellene. Peruugle (Peruvian Pygmy-Owl),
svartstrupespett (Black-necked Woodpecker) og brunbrystspurv (Rufous-breasted Warbling-Finch) var noen av
dagens høydepunkt, sistnevnte dessverre kun sett av Ketil.
Overnatting i telt. Teltet svært provosorisk montert. Eduardo hadde
store monteringsproblemer samt at noen deler manglet.
Lørdag 31. august
Godt å komme
ut av teltet og fortsette reisen oppover Santa Eulalia Valley.
Naturen ble mer og mer dramatisk etter hvert som vi kom høyere. Bekmetallstjert (Black Metal-tail) og
hvitvingebergkall (White-winged Cinclodes)
underveis. Første hovedstopp ved en polylepisskog på ca. 4000
m.o.h. Her var det meningen å finne hvitkinnkotinga (White-cheeked Cotinga). Normalt
sees arten nær veien mellom kl. 08:00 og 09:00, men dessverre ikke i
dag. Vi gikk opp den bratte skrån-ingen til selve skogen med håp om
bedre uttelling der. Fortsatt resultatløst. Trøstearter ble
ravinekurvfugl (Canyon
Canastero) og stripehodemaurpitta (Stripe-headed Antpitta). Vår første
andeskondor
(Andean Condor) ble
også sett flygende høyt over dalen. Nå gikk turen videre oppover mot Marcopoma-cocha på ca. 5000 m.o.h. Vi ble mer og mer påvirket av den
tynne luften. Diamox kom godt med. Særlig da vi måtte
dytte bilen i gang på nærmere 5000 moh. En ubehagelig følelse å gispe
etter oksygen i denne høyden. På høyslettene ved Marcopomacocha, i lett snøvær, var
en av hovedoppgavene å finne diademlo (Dia-demed Sandpiper-Plover), en spesialitet
for dette området. Iherdig leting til tross, ingen diademlo.
Dagens andre store ned-tur. De fleste av de resterende artene
var relativt lette å finne. Høydepunktet var nok den ekstremt sjeldne snøbergkallen (White-bellied Cinclodes). Man kjenner til kun
ca. 50 par av denne
arten. En olivennålkolibri (Olivaceous Thornbill) gikk på bakken fra blomst til
blomst i snøværet, en sær opplevelse. Mørkvingetunnelfugl (Dark-winged
Miner) og langnebbtunnelfugl (Slender-billed
Miner) og punarypesnipe (Grey-breasted Seed-snipe) bør også nevnes. Litt lavere ned
fikk vi dagens tredje nedtur da vi uten hell prøvde å lokalisere
kolibrien svartbrystfjellstjerne (Black-breasted Hillstar). Dagens nedturer skyldes nok delvis Eduardos uerfarenhet. Kanskje med unntak av diademloen da denne
hadde vært vanskelig å finne den siste tiden. Mulig at den hadde forlatt
området. Kjørte deretter ned til Lima, deilig å komme ned i områder
med nok oksygen igjen.
Søndag 1. september
Fløy tidlig
til Cuzco, den gamle inkahovedstaden på ca. 3000 m.o.h. Her fikk vi
følge med Marcel, en engelskmann bosatt i USA. Bil til Ollantaytambo og tog til Agua Calientes, en liten turistby like ved
Machu Picchu. Tok buss opp til ruinene. Her konsentrerte vi oss om å
finne inkasmett (Inca Wren) som var lett å lokalisere. Etter hvert en del regn
og tåke. Det var likevel stort å oppleve disse legendariske ruinene
plassert på toppen av en høyde omringet av skogkledde fjelltopper.
Resten av dagen nede i dalen mellom Machu Picchu og Agua Calientes.
Igjen mistet vi viktige arter som for eksempel Masked Fruiteater.
Trolig fordi vi ikke lette etter arten på de rette stedene.
Mandag 2. september
Hele dagen i
dalen nedenfor ruinområdet. Regn spolerte deler av denne dagen også.
Likevel klarte vi å finne noen av de spesielle artene for området. To
uanselige kolibrier, hvitbukkolibri (White-bellied Hummingbird) og
cuzcokolibri (Green-and-white Hummingbird) og
sølvtanagar (Silver-backed Tan-ager) bør nevnes. I kveldingen tok vi avskjed med
Marcel og satt oss på toget til Ollantaytambo. Her ble vi omsider
møtt av et par karer vi hadde tran-sportavtale med til Cuzco og
hotellet Portales.
Tirsdag 3. september
Tidlig fly
til Puerto Maldonado, hovedstaden i provinsen Madre de Dios. Byen
ligger øst for Andes-fjellene i lavlandet like ved grensen til
Bolivia. På flyet, som kom fra Lima, var også Gunnar ”Kolibri Expeditions” Engblom og Ashley med. Ashley skulle vi få mye å gjøre
med etter hvert. Vi ble transportert med elvebåt nedover elven
Madre de Dios til vår første lodge, Eco Amazonia. Etter innlosjering
og lunch gikk vi ut til et våtmarksområde, Laguna Apo Victor. Her var
det bygget et utsiktsstårn som ga oss god oversikt over området.
Horngjeterfugl (Horned Screamer) var en karaterart her. Våre første potuer og araer
ble også sett. Vi fikk dessuten en første smakebit på tropisk varme,
det skulle ikke bli bedre senere…..
Onsdag 4. september
Kanskje
turens mest slitsomme dag. Vi gikk 7,5 km til et palmesumpområde,
Laguna Perdida. Varmen var påfallende allerede før soloppgang. Turen
ut gikk likevel ganske greit da vi gikk langsomt og fant nye fugler
hele veien. Tilbakevandringen var noe helt annet. Rask 7,5
kilometers gange i trykkende varme var i overkant. Like ved L. Perdida var det bygget et ”canopy tower” i toppen av et 35 meters høyt
tre. Det var snekret en vindel-trapp opp til toppen, en konstruksjon
som først virket noe tvilsom men som etter hvert virket riktig trygg.
Flott utsikt over regnskogen uten at det ga det helt store
resultatet. Flotte obser av bl.a. sitronstrupeskjeggfugl (Lemon-throat-ed Barbet) og
langnebbtreløper (Long-billed
Woodcreeper) bør nevnes. Plagsomme ”sweat-bees” og klegg gjorde
oppholdet her oppe til en prøvelse. Det var bygget en
gangvei ut i selve palmesumpen. I et tjern lå en robåt vi kunne
benytte. Hovedarten her var den lite samarbeidsvillige
palmekryperen (Point-tailed Palmcreeper). Vi hørte fuglen og fikk
et glimt av den i flukt fra en palme til en annen. Like ved
tårnet hørte vi en av de viktigste artene i dette området;
glopannemaurrikse (Rufous-fronted Antthrush). Denne
svært sjeldne arten finnes svært lokalt i denne delen av Peru og så
vidt over grensen til Bolivia og trolig også Brasil. Etter mye
smyging i undervegetasjonen fikk vi endelig sett denne
”ultraskulkeren”, et viktig mål var oppnådd. Denne dagen fikk vi også
med oss den minst like sjeldne svartmaskekotingaen (Black-faced Cotinga), en art man ikke
finner andre steder enn i Manu-området.
Torsdag 5. september
En ny dag til
Laguna Perdida. Vi valgte en noe lettere løsning denne dagen, med
båttransport et stykke slik at gangavstanden ut til L. Perdida ble
halvert om morgenen. Like varmt og trykkende som dagen før. Dagen
ble brukt til å finne arter vi misset dagen før.
Fredag 6. september
Tidlig båt
tilbake til Puerto Maldonado. Nå tok vi foreløpig avskjed med
Gunnar. Ferden gikk til Explorer’s Inn hvor vi fikk følge med
Merijn som skulle være vår guide de resterende dagene i
Tambo-pata-området. Vi tok taxi fra Pto. Maldonado til båtplassen
Infierno (Helvete!) hvor vi entret en ny båt som fraktet oss opp
Tambopataelven. Vi tok en pause på Puerto-Infierno veien ved 15 km
skiltet. Her hadde det blitt sett kastanjejakamar (Chestnut (Purus) Jacamar) noen dager
tidligere. Vi fant hele 7-8 individer av denne vakre og sjeldne arten
i tillegg til mørkhaleflatnebb (Dusky-tailed Flatbill). Båtturen til Explorer’s Inn tok
et par timer. Etter innlosjering og lunch gikk vi rundt på stiene i
områd-et for å bli kjent med noen av spesialitetene her.
Stripedovenfugl (Striolated
Puffbird) og fakkelspett (Rufous-headed Woodpecker) var høydepunktene. Sistnevnte må
være en av vakreste spetter som finnes, en utrolig fargerik fugl!
Lørdag 7. september
Morgentimene
ble tilbrakt omkring Explorer’s Inn. Deretter en ny tur på elven,
denne gangen en båttur på over fem timer til Tambopata Research
Centre. Vi
skulle egentlig stoppet en times tid på en svært god bambus-lokalitet
for å se etter rust-meiselnebb (Peruvian Recurvebill). Dette ble
det ikke noe av, noe som
førte til at vi ikke fikk med oss denne, en av de viktigste artene i
området.
Det viste seg å være umulig å besøke denne lokaliteten på vei tilbake
tre dager senere. Svært frustrer-ende! Vel, endelig fremme ved TRC,
en lokalitet som er berømt for sin ”Colpa” eller ”Macaw clay-lick”.
En mineralholdig jord-skrent (leire) som 100-vis av araer besøker hver
morgen. Hele 7 forskjellige
araer er mulige her i tillegg til en
rekke andre, mindre papegøyer. TRC har dessuten et svært godt
utbygget nettverk av stier og en rekke forskjellige biotoper som gjør
lokaliteten til en av turens beste. Her skulle vi bo to netter.
Dette ga oss relativt god tid til å finne noen av områdets
spesialiteter. Vår guide, Merijn, hadde ikke vært her før. Dette
reduserte nok sjansene våre noe med hensyn til et optimalt resultat.
Det ble da likevel en rekke godbiter på oss disse dagene. Bl.a. blåpanneparakitt (Amazonian Parrotlet), blå-hodeara (Blue-headed Macaw),
rustkrone-novise (Rufous-capped Nunlet),
kamnebb-hokko (Razor-billed Curassow), taotinamu (Grey Tinamou) og
langtåfalk (Orange-breasted Falcon) for å
nevne noen få. En tragisk hendelse førte til at båten vår reiste
tilbake allerede i dag. Sønnen til en av båtførerne hadde druknet.
Vi måtte ordne en reserveløsning for tilbakereisen.
Søndag 8. september
Tidlig
morgentur til colpaen. Det begynte bra, med et økende antall araer.
En kombinasjon av litt for mange tilskuere og etter hvert regn førte
dessverre til
at resultatet ikke ble helt som vi hadde håpet, selv om vi fikk alle
araene. Resten av dagen ble benyttet på stiene omkring lodgen, særlig
den som gikk parallelt langs elven på oversiden av colpaen. På bestemte
utsiktspunkt fikk vi en rekke gode obser av mange spennende arter.
Herlig temperatur og lett over-skyet vær gjorde dagen perfekt. Fuglene
var aktive hele dagen i mot-setning til hva vi hadde opplevd så langt.
Vanligvis dempes aktiviteten utover dagen på grunn av varmen. I dag
lå temperaturen i overkant av 20°C,
ca. 10-15 grader lavere enn de foregående dagene. Et BBC-team med
programleder Charlotte Uhlenbroek i spissen inntok nå området i
forbindelse med innspillingen av en naturserie om verdens regnskoger.
Mandag 9. september
Vi hadde i dag mulighet
til en ny sjanse ved colpaen men valgte å holde oss til stiene i og
med at vi hadde fått alle araene dagen før. P.g.a. rot fra Merijns
side ble vi gående alene denne morgenen. Han møtte ikke opp om
morgenen og vi gikk da ut fra at han prioriterte colpaen, noe han
hadde ytret ønske om kvelden før. Han hadde trolig forsovet seg men
ga oss skylden for at vi hadde gått ut for tidlig. Ny
båttur, tilbake til Explorer’s Inn. Ille å seile forbi meiselnebb-l
okaliteten!
Vi
hadde nå to dager i dette området foran
oss. Explorer’s Inn har verdens lengste artsliste for én
lokalitet, så vi kunne forvente oss
mange godbiter.
Tirsdag 10. september
Tidlig
start. Vi gikk ca. 5 km til innsjøen Coco Cocha uten for mange
pauser. Her var målet å se kjempeoter (Giant Otter), verdens største oterart ved
siden av havoteren på vestkysten av Nord Amerika. Voksne hanner kan
bli opp til to meter. I et skjul, like ved vannet, kunne vi sitte ute av syne for dyrene. Ganske snart kom en 
familie på seks
individer svømmende
forbi mens de jaktet piraia, ganske nært. Ashley og Leif valgte
deretter å gå rundt i området på jakt etter nye fugler mens Ketil og Merijn tok en båttur på sjøen. Ketil og Merijn fikk med seg bl.a.
storani (Greater Ani) mens arter som jungelspett (Red-stained Woodpecker) og
nål-eremitt (Needle-billed
Hermit) ble sett i skogen like ved. Vi hadde god tid å finne nye arter på tilbaketuren og godbiter som
storjakamar (Great Jacamar), grånakkepiprit (Wing-barred Piprites) og
rustnakkedovenfugl (Semicollared Puffbird) ble notert. Ettermiddag omkring lodgen.
Etter mørkets frembrudd valgte vi å delta på en kaimanekskursjon med
båt på Tambopataelven. Flere relativt små svartkaimaner (Black Caiman) ble sett i
tillegg til båtnebbhegre (Boat-billed Heron).
Onsdag 11. september
Siste morgen
i Tambopata-området. Tiden ble benyttet i hagen omkring lodgen. Båt
og bil tilbake til flyplassen i Puerto Maldonado for å fly tilbake til
Cuzco. Det var litt spesielt å fly på denne datoen med fjorårets
tragedie i New York friskt i minne. Her ble vi møtt av Gunnar og en
ny deltaker, Jerry fra Arizona i USA. Ettermiddagstur til Huacarpay
Lake et par mil øst for Cuzco. Her fant vi turens kanskje
vakreste kolibri; stolakolibri (Bearded Mount-aineer). To andre vakre kolibrier,
grønnslep-kolibri (Green-tailed Trainbearer)
og svart-slepkolibri (Black-tailed Trainbearer), ble også sett her. Noe verre var det å
lokalisere rustpannekurvfugl (Rusty-fronted Canastero),
men vi fant et par fugler til
slutt i de tørre kaktusåsene omkring innsjøen. En del
vannfugl på og omkring sjøen. Overnatting på hotellet Cusqueñita i Cuzco. Vi så frem til begynnelsen av Manu Road neste
dag, kanskje den mest spennende delen av vår reise rundt i Peru.
Torsdag 12. september
Tidlig
avreise fra Cuzco. En smal og svingete vei førte oss over en del
høydedrag i Andes-fjellene før selve nedstigningen på østsiden. Lunch
i byen Paucartambo hvor vi også skaffet oss litt proviant. Første viktige
stopp i de siste stigningene før det siste passet, ved Haucar Pambo.
Vi fant raskt stedets spesial-itet; kremkronestifthale 
(Creamy-crested Spinetail), en Peru-endem. Ikke lenge etter kunne vi starte utforskingen av de høyest-liggende skogdottene på østsiden av passet. Elfinskog og
moseregnskog med innslag av polylepis vokste tett i raviner og trange
små-daler. Tåke og lave skyer var aldri langt unna i disse kjølige
fjellskogene på ca. 4000 m.o.h. Her fikk vi vårt første møte med
noen av de mest fargerike tanagarene, med rødbuk-tanagar (Scarlet-bellied
Mountain-Tanagar) og gulkragetanagar (Golden-collared Tanager) som de vakreste. Skjult i
den tetteste vege-tasjonen fant vi punatistelstjert (Puna Thistle-tail) og hørte både
trilletapakulo (Trilling Tapaculo) og diademtapakulo (Diademed Tapaculo). Etter hvert som vi kom lavere ned ble
skogen kraftigere og mer sammen-hengende. For hver stopp nedover
fikk vi nye arter. Dette lovet godt! Overnatting i Pillahuata, et
sted bestående at tre bygninger. Her måtte vi overnatte i sovepose på
et skittent gulv. En gammel krok eide stedet og lot forbipasserende
fuglefolk overnatte svært rimelig. Et forsøk på å se
rødmaurpitta (Red-and-white
Antpitta) ble mislykket. Vi fikk dessverre aldri sett denne flotte
arten men vi hørte flere de neste dagene. Kveldseksursjon for å finne
svalenattravn (Swallow-tailed Nightjar) gikk noe bedre, selv om vi kun så en hunn.
Fredag 13. september
Dagens etappe
gikk til den berømte Cock-of-the-rock Lodge, kjent for sin lette
adkomst til klippe-hanenes spillplass. Flere stopp nedover ga
stadig nye arter. Særlig spennende var de store
blandings-flokkene på næringssøk. Tanagerer, hemispingus-es, tyranner og diverse ovnfugler
utgjorde hoved-tyngden i disse flokkene. Men av og til dukket det opp
mer eksklusive arter som krøllquetzal (Crested Quetzal) og
lavendeltukam (Grey-breasted
Mountain-Toucan). Fremme ved lodgen sent på ettermid-dagen. Andesklippehane (Andean Cock-of-the-rock) og
boliviatapakulo (Bolivian Tapaculo) ble
sett.
Lørdag 14. September
Hele dagen i
Cock-of-the-rock-området, delvis i de lavereliggende områdene og
delvis i
skogen like ved lodgen. Men også ovenfor lodgen. Her var
det et utsikspunkt som kunne være bra for rovfugl uten at det ga oss
den helt store uttellingen, men andes-hauk (Plain-breasted Hawk) og
andesørn (Black-and-chestnut Eagle) ble sett. I skogen omkring lodgen bør
Cinnamon-faced Tyrannulet og gulskuldermaur-smett (Yellow-rumped Antwren) nevnes selv om sistnevnte kun
ble hørt. Boliviatyrannulett (Bolivian Tyrannulet) i hagen.
Kveldsekskursjon for å finne en av de mest spektakulære nattravnene
som finnes; lyrenattravn (Lyre-tailed
Nightjar). Det gikk ikke lenge før en hunn plutselig landet i en
jord-skråning ti meter fra oss. På reir skulle det vise seg! Like
etter kom to fantastiske hanner flygende sammen. De fløy etter
hverandre med sine ekstr-eme haler hengende etter seg som lange slep. En
uvirkelig og stemningsfull opplevelse.
Søndag 15. september
Dagen ble
viet de nederste åsene av Andes-fjellene før slettelandet overtok.
Godt med arter, kanskje med munkedovenfugl (Lanceo-lated Monklet) som dagens
høydepunkt. Fuglen satt rolig og uanfektet, slik dovenfugler ofte
gjør, og lot seg villig fotografere. Hotellover-natting i småbyen Pilcopata.
Mandag 16. september
Morgentimene
ble benyttet i de samme om-rådene som dagen før. Ikke langt unna monk-let-lokaliteten fant vi en av de mest fargerike tyrannartene;
svartryggtodityrann (Black-back-ed Tody-Flycatcher), en juvel! Vi kjørte der-etter til Atalaya og tok elvebåt til vår neste destinasjon, Amazonia Lodge. Kun
en kort båttur denne gangen, like over elven Alto Madre de Dios. Her
skulle vi bo de neste tre nettene. Det var opparbeidet et flott
system av gangveier og stier omkring lodgen hvor vi fant mange nye og
spennende arter de neste dagene. Vi hørte snart både
amazonmaurpitta (Thrush-like Antpitta) og
olivenryggmaurpitta (Amazonian Antpitta) i undervegetasjonen. Etter en stund klarte vi å få
gode obser av førstnevnte. Like etter fant vi også en annen godbit,
flekkryggmaurfugl (Spot-backed Antbird). Dette så ut til å være en svært spennende
lokalitet med stor variasjon av biotoper.
Tirsdag 17. september
En trykkende
varm dag med hoved-vekt på bambusområdene. Til for-skjell fra Eco
Amazonia, tidligere på turen, var det ikke nødvendig med lange
utmarsjer. Alle biotopene lå i relativt kort avstand til lodgen. Av
høydepunkt denne dagen bør følg-ende nevnes: Manumaurfugl (Manu Antbird),
svartbrystmaursmett (Iher-ing’s
Antwren), ildkronemanakin (Fiery-capped Manakin) og sist men ikke minst den endemiske
hvitkinn-tyrannen (White-cheeked Tody-Tyrant), en fargerik bambusspesialist med svært
begrenset utbredelse. I hagen ved lodgen var det gode muligheter til
å studere flere kolibriarter. Den vakre siratkoketten (Rufous-crested Coquette)
skapte nok mest begeistring.
Onsdag 18. september
I et
høydedrag nær lodgen var det bygget et 35 meter høyt utsiktstårn.
Slakke barduner gjorde at tårnet var relativt vinglete og føltes noe
ubehagelig til å begynne med. Etter en stund gjorde saltsøkende bier
oppholdet her ganske ubehagelig og vi valgte å forlate tårnet. Vi
fant inkaeremitt (Koepcke’s Hermit) i nærheten av tårnet. Resten av dagen på stiene
omkring lodgen. Vi fikk endelig sett olivenrygg-maurpittaen (Amazonian Antpitta). Tidligere
forsøk hadde vært resultatløse og ga oss kun plagsom
nærkontakt med blodsugende chiggers. En tur ut til elvebredden ga oss
gaffelnattravn (Ladder-tailed Nightjar). Et av dagens høydepunkt var et flott
eksemplar av sverdhegre (Agami Heron). En liten gruppe med
kjempeotere (Giant Otter) ble
overraskende sett på veien inn til lodgen. I kveldingen hørte vi
endelig ropene til langhalepotuen (Long-tailed Potoo), en art Amazonia Lodge er berømt
for. Det tok ikke lang tid før vi hadde lokalisert et par like ved lodgen. På grunn av nattemørket og lommelyktlys fikk vi ingen
drømmeobservasjon men fullt ut aksep-tabelt.
Torsdag 19. september
Siste morgen
ved Amazonia Lodge ble hovedsakelig brukt i området ved tårnet.
Insektplagen var fortsatt ille. De helt store artene ble ikke sett
fra tårnet, men opalgumptanagar (Opal-rumped Tanager) bør nevnes. Ny båttur i dag,
denne gangen til Pantiacolla Lodge 4-5 timer nedover elven. Her
skulle vi bo de neste fire nettene. Lodgen var drevet av en hyggelig
dame fra England. Et flott sted med en rekke gode habitater, men det
var hardt arbeid å finne
fugler her. Eksempler på arter av
spesiell interesse disse dagene på stiene omkring lodgen:
Rustpikulett (Rufous-breasted Piculet), okers-trupeløvgransker (Brown-rumped Foliage-gleaner),
stripemaurfugl (Striated Antbird), sotmaurfugl (Sooty Antbird),
svartmaurfugl (Black Antbird), gulbukmaursmett (Sclater’s Antwren),
stormaur-rikse (Striated Antthrush), blåkronemanakin (Blue-crowned
Manakin), leiktyrann (MacConnell’s Fly-catcher), dvergflatnebb (Large-headed Flatbill),
selvastodityrann (Johannes’ Tody-Tyrant), hvit-vingetanagar (White-winged Shrike-Tanager) og
eremittkasik (Solitary Cacique).
Fredag 20. september
Morgentimene
ble benyttet omkring lodgen. Ved middagstider tok vi ut på en 8 km
vandring opp
til toppen av en 1000 m høy fjellkjede. Her oppe ved et
utsiktspunkt, "Mirador", skulle vi overnatte i telt og prøve å finne
noen av de vanskeligste artene denne delen av Peru kan by på. Telt og
annet nødvendig utstyr ble fraktet opp av ansatte på Pantiacolla Lodge.
Turen opp gikk for så vidt greit selv om vi fikk noe regn det siste
stykket. Flere steder måtte vi passere mindre elver. Lav vannstand
gjorde det mulig å komme tørrskodd over. På Mirador fikk vi
oppleve en ubeskrivelig utsikt over Amazonasjungelen. Regnskog
og bukt-ende elver så langt man kunne se.
Lørdag 21. september
Tidlig opp
for å gjøre et forsøk på å finne noen av stedets spesialiteter. Bl.a.
en mulig ubeskrevet despotart (Schiffornis) (?) som tidligere hadde blitt observert her av
Gunnar og andre. Vi fikk ikke sett arten men hørte dens sang som
visstnok skal være svært forskjellig fra andre kjente despotarter. Den svært sjeldne
svarttinamuen (Black Tinamou) ble hørt på for
lang avstand til at det hadde noen hensikt å forsøke å se arten. En
rovfugl landet i en tretopp like ved. Etter en del frem og tilbake
konkluderte vi med at fuglen var kalottørn (Black-and-white Hawk-Eagle), en
ytterst sjelden art som kun var registrert et par ganger i dette
området. Så kom regnet. Vi ble stående under et halvtak ved
teltleiren i over to timer i påvente at regnet skulle avta. Men til
vår fortvilelse økte i stedet regnet og vi måtte begynne tilbaketuren og bare akseptere at vi kom til å bli gjennomvåte. Det største
problemet var likevel småelvene. Vannstanden hadde øket så mye at
den første elven var problematisk å passere. Ketil, som gikk først,
kom enkelt over. Leif og Jerry kom 10 minutter senere og måtte vasse
til midt på låret. Gunnar forlot toppen sist, 20 minutter etter Leif
og Jerry, og måtte vasse til oppunder armene og hadde store problemer
med å komme over. Det kraftige troperegnet vedvarte helt til sent på
ettermiddagen, lenge etter at vi hadde kommet ned til lodgen. Den
store hovedelven hadde steget over en meter. Dette var noe
bekymringsfullt i og med at vi skulle forlate Pantiacolla med elvebåt
to dager senere. Flytende løsdeler og trestammer
var spesielt farlig i slike situasjoner, i tillegg til sterk strøm. Vi var nå helt i begynnelsen
av regntiden og det skulle vise seg at dette ekstreme regnet var en
engangsforeteelse.
Søndag 22. september
Hele dagen
omkring Pantiacolla Lodge. Pent vær.
Mandag 23. september
Siste morgen
i Pantiacolla-området. Deretter båt til Shintuya. Dette er den
nederste småbyen som normalt kan nåes med bil. Derfor valgte vi å la
Gunnars gamle Dodge-van hente oss. Elvebåter hadde vi fått nok av
nå. Dessuten ville våre sjanser til å finne nye fugler være bedre ved
å holde oss på land. Vi gikk noen kilometer før vi møtte bilen.
Kjøreturen til Atalaya tok et par timer. Like før Atalaya måtte vi
passere en relativt stor elv. Typisk nok satt bilen seg fast i den
løse grusen i elven og vi måtte vasse ut og dytte. En
meter dypt lunket vann og en ganske uproblematisk
operasjon. Bilen kom løs og vi var på vei tilbake til Cock-of-the-rock Lodge. Her møtte vi Ashley og tre svensker som vi
skulle være sammen med de kommende dagene.
Tirsdag 24. september
Hele dagen i
områdene omkring lodgen. Ashley og svenskene hadde lokalisert noen
spennende arter vi måtte forsøke å finne. Ketil fikk sett
mørkdovenfugl (Black-streaked Puff-bird) ved klippehanespillplassen. Vi fikk begge
den sky skifermyggeteren (Slaty Gnateater) i skogen nedenfor lodgen. Nytt kraftig
regnvær spolerte mesteparten av ettermiddagen for oss. Det verste
regnet ga seg etter hvert og vi benyttet anledningen til å besøke den
rugende hunnen av lyrenattravn (Lyre-tailed Night-jar) igjen. En siste kikk på de
spillende klippehanene ble det også tid til, en ubeskrivelig
vakker
fugl.
Onsdag 25. september
Tidlig
avreise fra Cock-of-the-rock Lodge. Dette var siste sjanse til å
finne arter i de høyereliggende områdene av Andesfjellenes østside.
Arter som karnevalspett (Crimson-mantled Woodpecker), stripe-trejeger
(Striped Treehunter), rustbåndtyrann (Unadorned
Flycatcher) og den mektige meiseltreløperen (Strong-billed Woodcreeper) ble sett. I de
øverste områdene lå skydekket og tåken så lavt at det var umulig å se
etter fugl. Vi mistet nok enkelte arter på grunn av dette. Resten av
dagen gikk med til kjøring. Først til Paucartambo, deretter over et
karrig fjellområde til Pisac med sine berømte ruiner som minner om gigantiske trappe-trinn. I kveldingen fremme i Ollantaytambo som
skulle være vår base for de neste to dagene.
Torsdag 26. september
Dette
skulle
bli en begivenhetsrik dag, både med gleder og frustrasjoner. Det
berømte fjellpasset Abra Malaga med sine spesielle arter var målet.
Start fra hotellet Wendy’s (El Albergue) klokken 04:00. Veien
snirklet seg høyere og høyere til vi hadde nådd selve passet på 4200
m.o.h. klokken 06:10. På grunn av veiarbeid var veien mellom passet
og Ollantaytambo stengt mellom 06:00 og 18:00, så dette måtte vi ta
med i planleggingen. På toppen ble vi møtt av et mektig skue. Høye
fjell med snø og isbreer i alle retninger. Den høyeste toppen, Nevado
Verónica, med sine 5682 meter og kalvende isbreer. Turen fortsatte
ned på nordsiden, til det som blir kalt "Abra Malaga´s Wet Side".
Morgentimene ble benyttet i skogene langs veien
helt ned til småbyen Carri-zales,
høyde over havet ca. 3000 meter (?). Vi fant en rekke
gode arter disse timene, eksempelvis rustmaurpitta (Rufous Antpitta) og
hvitstrupemaur-pitta (White-throated Antpitta)
(begge kun hørt), cuzcotanagar (Parodi’s Hemi-spingus),
sitronpannetyrann (Peruvian Chat-Tyrant) og
rødtoppkotinga (Red-crested Cotinga). Ved middagstider returnerte vi til passet og
fikk med oss den sjeldne andesibisen (Andean Ibis) på vei opp. Fra passet startet
vi den korte men slitsomme spaserturen opp til de berømte polylepisskogene
på 4000-4350 meter. Endelig oppe ved skogen kom snøværet.
Først beskjedent men etter hvert kraftigere. Likevel klarte vi
etter en relativt
kort stund å lokalisere en av turens virkelige
topparter; regentbergkall (Royal Cinclodes). Denne ekstremt sjeldne ovnfuglarten står over for en tøff fremtid da indianere i
området bruker polylepis som fyringsved. Gunnar Engblom og andre
har startet et prosjekt for å få bremset denne utviklingen, men det ser
dessverre ikke særlig lovende ut for øyeblikket. Fuglen hoppet rundt på
bakken og rotet i mosen etter noe å spise. Et stort øyeblikk! Like
ved så vi et par med rødvingetyrann (Rufous-webbed Tyrant) i en tretopp og en
puna-tapakulo (Puna
Tapaculo) løpende på bakken. Snøværet økte nå og det oppsto en fatal
misforståelse som førte til at Ketil, Leif, Ashley og svenskene gikk
nedover for å møte bilen. Alle oppfattet situasjonen slik at vi oppga
videre søk på arter i området på grunn av været. Ketil og Ashley gikk
raskt helt ned til bilen mens Leif og svenskene valgte å vente på
Gunnar og Jerry høyere oppe. Snøværet hadde nå gitt seg og forholdene
ble riktig gode etter hvert. Vi ble svært forundret da vi skjønte at
Gunnar og Jerry hadde blitt værende i polylepisskogen. En
misforståelse som førte til at de fleste av oss mistet en rekke svært
viktige arter. Situasjonen ble ikke bedre av at de hadde sett alle
de aktuelle artene
mens vi andre var langt nede i dalen. Etter en kort rådslagning gikk
vi et kort stykke bort til en polylepisskog som vokste
helt ned til dalbunnen. Det tok oss en halv time å finne alle artene;
den sjeldne rødkronenålstjerten (White-browed Tit-Spinetail),
rustnålstjert (Tawny Tit-Spinetail),
rødstjerttyrann (Red-rumped Bush-Tyrant) og guløye-meisetyrann (Tufted
Tit-Tyrant) og den svært sjeldne polylepismeisetyrannen (Ash-breasted
Tit-Tyrant). På grunn av dagens uheldige hendelser ble det bestemt at
Ketil og Ashley skulle gjøre et nytt forsøk neste dag mens vi andre
skulle ta en ny tur ned til ”Wet side”.
Fredag 27. september
Gunnar
reiste nå tilbake til Lima. Vi andre hadde en ny dag i de fantastiske
områdene omkring Abra Malaga. Ketil og Ashley gikk tilbake til
polylepisskogen. Til alt hell fikk de alle artene lett i tillegg til
junin-kurvfugl (Junin Canastero) og andes-fjellstjerne (Andean Hillstar). Vi andre ned på
nordsiden av passet til de lavereliggende skogområdene. Ikke mye
nytt. En misforståelse mellom Leif og sjåføren førte til at han
kjørte helt ned til Carrizales i stedet for å snu og komme tilbake for
å plukke oss opp. Derfor måtte vi gå de 4-5 kilo-meterne ned til
landsbyen, irritert over misforståelsen. Like før Carri-zales oppdaget
vi et par kolibrier som kurtiserte akrobatisk i luften like ved
veien; sverdkolibri (Sword-billed Hummingbird)! Den ene fuglen forsvant mens den
andre satte seg på en kvist under ti meter fra oss. Vi hadde god tid
til å studere dette monsteret av en kolibri, en av fugleverdens
underverker. Vi fant sjåføren og returnerte til passet for å plukke opp
Ketil og Ashley. Også vi fikk sett andesfjellstjerne og
juninkurvfugl
i busksonen ovenfor skogområdene. Nå var vi alle samlet igjen og
turen gikk tilbake over passet og nedover mot Ollantaytambo. Et
stykke nede stoppet vi ved en liten sidedal, kalt ”Upper
Tastayoc area in Escalonia woodland”! Etter en kort stund hadde vi
lokalisert lokalitetens to spesialiteter, paljettsolkolibri (White-tufted Sunbeam) og
keiserspurv (Chestnut-breasted Mountain-Finch). To stk. mektige
andeskondor (Andean Condor) avsluttet seansen her. Vi
ankom den nedre veisperringen klokken 16:00, ca. to timer for tidlig.
Etter en del diskusjon lot de oss passere og vi kunne snart ta avskjed
med svenskene og Ashley som nå satt kursen mot Machu Picchu. Ketil,
Leif og Jerry returnerte til Cuzco og hotellet Cusqueñita. Kvelden
ble benyttet til shopping og generell tursittilværelse i Cuzcos
gater. Egentlig synd vi ikke fikk oppleve mer av denne
tilsynelatende fantastiske byen med sine kulturskatter.
Lørdag 28. september
Tidlig fly
fra Cuzco til Lima. På flyplassen i Lima ble vi møtt av en ny guide,
peruaneren Victor. Ferden gikk nå til Lomas de Lachay, ca. 5 mil nord
for Lima. Lachay er en oase i det ellers så ørkenpregete landskapet.
Det faller nesten aldri regn her, all fuktighet får plantene fra
kondensert luftfuktighet fra havet. Området er ofte hjemsøkt av tett
tåke. Først gikk turen til et område innenfor de grønne oaseåsene.
Her var det ekstremt tørt. Kun spredt buskvegetasjon og en del
kaktus. Det tok ikke lang tid før vi lokaliserte de første
spesialitetene for området; grå-tunnelfugl (Greyish Miner) og peruspurv
(Raimondi’s
Yellow-Finch).
En større og kraftigere Miner ga oss en del hodebry. Først antok vi
at det måtte være patagoniatunnelfugl (Common Miner). Senere fant vi ut at denne arten ikke
skulle finnes i området. Den endelige konklusjonen ble
tykk-nebbtunnelfugl (Thick-billed
Miner), en art vi senere på dagen kastet bort mye tid på for å finne. I
en liten dal med mye kaktus fant vi stedets viktigste art, nemlig
kaktuskurvfugl (Cactus Canastero). Så gikk turen til de kystnære ”lomas”, en irrgrønn
oase omringet av svært tørr ørken. I og med at det var helg ble vi
forstyrret av store grupper med ungdommer som var svært
støyende. Av den grunn var det vanskelig å finne gode arter her.
Dette var den egentlige lokaliteten for tykknebbtunnelfugl og i og med
at vi på dette tidspunkt ikke var klar over at vi allerede hadde sett
arten i de tørre områdene på baksiden sløste vi bort en hel del
kostbar tid her. Av viktige arter vi fikk her bør
amaziliakolibri (Amazilia
Hummingbird) og korthaletyrann (Short-tailed Field-Tyrant) nevnes. På de halvtørre
slettene inn til selve ”lomasen” fant vi dvergrypesnipe (Least Seedsnipe) og
kysttunnelfugl (Coastal
Miner). Letingen etter rusthalslo (Tawny-throated Dotterel) ble dessverre
resultatløs. Overnatting på hotellet Los Artes i Lima.
Søndag 29. september
Vi ble
plukket opp av Gunnar og hans kone Elita og tok sikte på havnen.
Etter en stund var vi endelig ute på det åpne Stillehavet i en yacht
vi hadde leid for anledningen. En liten gruppe peruanere deltok også
på denne turen. Vi passerte snart en relativt stor øy, Isla San
Lorenzo, på vei utover. Tre stk. humboldt-pingvin (Humboldt Penguin) svømte i vannet
like ved båten. Store flokker med polarsvømmesnipe (Red
Phala-rope) og svømmesnipe (Red-necked Phalarope) svømte
på sjøen. Vi holdt stø kurs utover i fem timer og fikk gode obser av
en rekke sjøfugler etter
hvert. Fem storm-svalearter;
wilsonstorm svale (Wilson's Storm-Petrel), danse stormsvale (White-vented
Storm-Petrel), dagstormsvale (Wedge-rumped Storm-Petrel),
perustorm-svale (Markham's Storm-Petrel) og ring-stormsvale (Ringed
Storm-Petrel) i tillegg til flekkpetrell (Cape Petrel),
hvithake-petrell (White-chinned Petrel) og west-landpetrell (Westland Petrel) og et fåtall
humboldtdykkpetrell (Peruvian Diving-Petrel)
som så ut som forvokste alke-konger. En gigantisk fugl seilte
plutselig forbi; galapagosalbatross (Waved Alba-tross). Flere av disse
enorme fuglene
dukket opp etter hvert, men dessverre ingen andre albatrossarter. Ved
et par anledninger ble det kastet ut illeluktende lokkemat på sjøen.
Forskjellige storm-fugler kom seilende fra alle kanter, fristet av
”godbitene”. Vi ble snart oppmerk-somme på en stor og mørk fugl som
hadde landet på sjøen, ikke langt fra båten, en Giant Petrel sp.
Ketil fotograferte fuglen, som var ringmerket, og ble senere bestemt
til nordkjempepetrell (Hall’s (Northern) Giant-Petrel), et førstefunn for Peru! En annen
sjeldenhet vi så her ute var sørhav-hest (Southern Fulmar). Båten satte nå kursen
sørover for å seile rundt øysystemet utenfor Lima og fuglelivet avtok
noe. Skipperen var noe uheldig med en manøvrering slik at båten fikk
lettere slagside, noe som medførte at Jerry mistet balansen og knuste
et vindu i kabinen. Sør for Lorenzoøyene ligger noen mindre øyer,
Islas Palomino, med en relativt stor koloni med søramerikasjøløve (South
American Sea Lion). Båten gikk helt
inntil kolonien og vi ble overveldet av en stank og et lydnivå som
overgår det meste. Ingen god kombinasjon med lett sjøsyke! Etter en stund med intens leting fant vi også en
brottbergkall (Peruvian Seaside Cinclodes) i fjæresteinene, en av de få spurvefuglene
som er totalt knyttet til havet. I skumringen, da vi nærmet oss
havneområdet, mistet plutselig båten radarbildet på monitoren og
båten måtte manøvreres den siste halvtimen visuelt. Virket noe
skremmende men lysene fra Lima gjorde at sikten var relativt bra.
Endelig i land og tilbake på hotellet hvor vi tok avskjed med Gunnar
og Elita.
Mandag 30. september
Vår siste morgen i Peru. Vi ble hentet
av Tulio og kjørte innom Gunnar for å få litt informasjon og proviant
for dagen. Etter å ha plukket opp Victor kjørte vi ut til Pantanos de
Villa, et våtmarksområde like utenfor Lima. Håpet var å finne
gråtriel (Peruvian Thick-knee) som stedet er berømt for. Vi var for øvrig klar
over at fuglene ikke hadde blitt sett her den siste tiden så
optimismen var heller laber. Og ganske riktig, fuglene glimret med
sitt fravær. Fuglelivet for øvrig var bra og vi fikk med oss arter
som spydnebbdykker (Great Grebe) og hvitøredykker (White-tufted Grebe),
pygmé-rørdrum (Least Bittern), sivkryper (Wren-like Rushbird) og
gulhettetrupial (Yellow-hooded Blackbird). Så gikk turen sørover til Cañete,
en tur på ca. 5 mil. I dalen innenfor hadde vi store problemer
med å finne stedets spesialitet; smalnebbspurv (Slender-billed Finch). Vi måtte nøye oss med noen
korte glimt av fuglen i flukt. På vei tilbake til Lima stoppet vi en
stund ved Puerto Viejo. Dette var vår siste sjanse til å finne
gråtriel. Men nei, denne arten skulle vi tydeligvis ikke
få. Arter som ørkenmåke (Grey Gull), rødfotskarv (Red-legged Cormorant) og
gresspiplerke (Yellowish Pipit) var
lettere å finne. Her så vi også en svaleart av slekten Progne
som vi ikke umiddelbart klarte å artsbestemme. Mye tyder på at
det kan
ha vært den svært sjeldne Peruvian Martin, selv om det er mest
sannsynlig at det kun var en sørlig streifer av den nordamerikanske
purpursvalen (Purple Martin). Til slutt en siste
krampetrekning ved Pantanos de Villa. Ketil var så heldig å få med seg
turens siste art, perudverg-terne (Peruvian Tern), her. Da gjensto bare kjøreturen til
flyplassen. Litt trist å forlate dette fantastiske landet men det
skulle samtidig bli godt å komme seg hjem og få seg en velfortjent hvil. Vi hadde en
lang reise foran oss, vía Aruba og Amsterdam.
Blåpannejakamar (Bluish-fronted Jacamar), Manu Road (Foto: Leif Gabrielsen)
>
Artsliste (Species list)
>
Fotogalleri
|
|
